Omslag: "Vrakeren" av Lars Saabye Christensen
Vaksne

Vrakeren

Lars Saabye Christensen

Oppvekst RomanerFamilieforhold Forfattere Vennskap Oslo
Bestill

Anbefaling

For tålmodige lesarar og Saabye Christensen fans!

Denne mursteinen av ei bok, går i eit tidvis langsomt tempo, og er underfundig oppbygd med skiftande forteljarstemmer og tilbakeblikk. Her er typiske Saabye Christensen-trekk som bakgård, tørkeloft, vinylplater, dysfunksjonelle familiar, sære personar og uventa twist i plottet. Språket gav meg ei kjensle av ein litt gammaldags, intelektuell, sær og litt arrogant person. Saabye Christensen er som alltid god til å skildre personar, relasjonar og stemningar, og den som held ut alle sidene, får ein tankevekkande avslutning på boka. Kven er "vrakeren" og kva er det han vraker?

Om boka

I Vrakeren møter vi Jørgen Ribe med en far som er disponent på Banan-Matthiessen. De bor på Frogner, og på loftet holder faren på å bygge en modell av slottet i en fyrstikkeske. En dag flytter det inn en ny familie i gården med en gutt, Carl, på Jørgens alder, og det utvikler seg et vennskap mellom dem. «Hva det skulle bli av Jørgen Ribe? Han ble en anerkjent forfatter, en av de fremste i sin generasjon, er det ikke helt urimelig å hevde, i hvert fall var han det en stund, og han hadde også mange lesere, som gjerne var på hans alder, og som hadde fulgt forfatterskapet trofast siden begynnelsen, nærmere bestemt 1976, da han debuterte med diktsamlingen Mellom hotellet og tiden, eller kanskje det er riktigere å si at de hadde vært trofaste siden romanen Pøbler, som utkom seks år senere, i 1982, en klassisk oppvekstroman, hverken mer eller mindre, men slitesterk og underholdende, lagt til sekstitallet i Oslo, og som markerte hans gjennombrudd, både kommersielt og litterært, i den rekkefølgen, for sant å si representerte Pøbler et sjeldent øyeblikk da publikum og kritikere var skjønt enige om at i denne romanen kan vi møtes over en halvliter og stille det klassiske spørsmålet: Hvordan i all verden kommer det til å gå med hovedpersonen? En stund var Jørgen Ribe på alles lepper, som ikke er et blivende sted for en forfatter.»