"Steppeulven", utgitt første gang i 1927, er kanskje Hesses mest nyskapende roman, en psykologisk studie av en femtiårings krise, som belyser en hel generasjons nevrose i tiden eter første verdenskrig. Beskrivelsen av den moderne dikteren og "steppeulven" Harry Hallers forhold til samtidens mekaniserte verden, viser til tidens egen sykdom. I Harry Haller-skikkelsen blir den smertefulle motsetningen mellom legeme og ånd, mellom drift og tanke gjort levende.