Shahab feirer sin tjue års dag og minnes sin barndom. Dagmammaen som passet han hadde ikke persisk som morsmål. Hun snakket til han på azeri, en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene omkring seg, lar Shahab være å snakke. Folk tror han er stum, og fetteren stempler han som en tulling. Historien fortelles vekselvis av Shahab og hans mor, Maryam. I siste instans er det bestemoren og hennes forståelse som gir Shahab motet til å snakke.
