Mourid Barghouti ble utestengt fra hjemlandet etter seksdagerskrigen i 1967. De tretti neste årene levde han i eksil, og reiste rundt blant mange av verdens byer uten å finne sikkerhet noe sted, skilt fra familien og aldri sikker på om han var en besøkende, en flyktning, en statsborger eller en gjest. På sin første hjemreise siden den israelske okkupasjonen krysser Barghouti en trebro over Jordanelven, og på vei inn til Ramallah er han ikke i stand til å gjenkjenne sin egen barndoms by. Møtet mellom hans gamle minner om Palestina og det han nå opplever forsterker hans forståelse av hva det betyr, ikke bare å være uten et land, men også uten et hjemsted og statusen av å være menneske. Har et forord av Edward W. Said.
