I Sangbok for vanføre. Uleilighetsdikt bedriver Torgeir Rebolledo Pedersen gjøn med en selvskadende samfunnskropp og en suicidal samfunnsånd, samtidig som han ennå tror på en bedre verden, i det minste på vegne av sørgepila i sin egen bakgård. Når skal vi gravlegge våre dystopier, spør han - kanskje den dagen vi lykkes i å overleve våre utopier?Dette er diktene til en vital og livsklok poet, ennå stammeklatrende for å få et passe skjevt overblikk, mens han lar tilværelsens trær suse og synge for alle som vil stemme i.
