Stina får ikkje sove, ho er sint på storebroren som ertar og dreg henne i håret. Ho går ein tur på stranda og finn ei bru over til månen. På månen oppdager ho mange merkelege ting. Ho vender tilbake med mange undringar og spørsmål. Teksten er kortfatta og språket poetisk. Grensa mellom fantasi og røyndom vert svært utydeleg når Stina møter forskjellige skikkelser som både verker kjende og "måneukjende". Stina er ein undrande skikkelse som minner om "Den lille prinsen". Samlaget, 2002.
